En kort reisende historie og tilbakeblikk.


EN KORT REISENDE HISTORIE OG TILBAKEBLIKK......!

 

En kort reisende historie og tilbakeblikk.

Reisende – et folk som ble gjort til klienter

Var de reisende, taterne, en innvandringsminoritet, representanter for et

eget folk? Sjøl svarte de ja, med et visst forbehold. Innad skilte de reisende

på 1800-tallet mellom det Eilert Sundt kalte to ”stammer”:

”storvandringer” som oppfattet seg som ”horta romanisæler”, ekte romani,

ved å stamme fra et eget, innvandret folk, kanskje i slekt med sigøynerne,

og ”småvandringer” eller ”mjøltravere”, som skulle komme fra Europa og

fra medlemmer av bygdesamfunnet som var blitt pauperisert og hadde

langt på vandring. Sjøl om de omkring 1900 mer hadde vokst sammen til

én etnisk gruppe, synes skillet å ha levd som en status som fulgte noen

store slekter. Mer eller mindre vitenskapelige undersøkelser besvarte

spørsmålet forskjellig. I motsetning til Eilert Sundt hevdet Kaspar

Flekstad:

Omstreifere og sigøynere (1947) på grunnlag av slektsstudier

over de omstreiferne Sundt omtalte, at de nedstammet fra norske

bygdesamfunn, særlig i sør og sørvest. Her er det lagt til grunn at det

faktisk fant sted en historisk innvandring trolig via Sverige, og at de

reisende uansett utgjorde en distinkt etnisk gruppe. Men i samtida var de

reisende i et politisk og sosialt grenseland, de passet ikke inn i de

kategoriene myndighetene ønsket å plassere dem i, tilbake ble en moralsk

bedømming av en livsform. Med ordene til en av deres formyndere, pastor

Oscar Lyngstad, som fra 1935 var generalsekretær i Norsk misjon blant

hjemløse: ”Vel hører de landet til, de er norske statsborgere, men lever

allikevel sitt liv utenfor folket, ja, endog i skarp motsetning til folket.”

Sosiologen Dagfinn Sivertsen har skrevet at de ble omdefinert ”fra genus

til kasus”, fra å bli sett som et eget folk, genus, til å bli oppfattet som

sosialtilfeller, kasus. De hadde ikke som andre innvandringsgrupper et

Side 25

identifisert opphavsland eller en annen stat i ryggen eller på nakken, de

befant seg ”utenfor det samfunnet som de er innesluttet i”.

Hva gav grunnlaget for å kalle dem én gruppe, et ”folk”, som de sjøl sa?

Det avgjørende var sjølforståelsen. De utgjorde et folk fordi de mente å

være det, slik nordmenn med aner i andre land mente å være – og var –

nordmenn. De trakk klare grenser mot andre ”farendes folk”. Sjølforståelsen

fikk støtte ved at også andre så dem som en egen gruppe, slik

som lofferne og slik Eilert Sundt skrev om ”fante

folket”. Denne forståelsen

fikk også støtte i flere særtrekk.

Det viktigste var språket, for storvandringene

romani. Alle kunne norsk,

men de hadde et annet morsmål, som ble brukt dem i mellom og som

bevisst ble brukt som en grensetrekking mellom

rom og omverdenen.

Romani var ikke et religiøst hellig språk som finsk blant de læstadianske

kvenene, men like fullt et språk for innviete, et språk som rommet hellighet

og hemmelighet. Språkforskerne har vist hvordan romani har opphav i

indisk språk, men over lang tid har tatt opp i seg et ordtilfang fra mange

land som en hadde beveget seg gjennom. Den varianten som ble brukt i

Norge, anvendte samme grammatikalske bøyningsmønstre som norsk, et

sjeldent, men ikke unikt eksempel på språkskifter.

Denne etniske gruppa kunne ikke tenkes uavhengig av sin særegne

livsform. Først og fremst var de mobile. Reisingen kan forståes på mange

vis – som noe folk likte og foretrakk, som en vane eller spor de fortsatte og

som en tvang de var underlagt på grunn av utstøting fra omgivelsene. Men

reisingen har også vært sett som motstand, raske oppbrudd var en form for

problemløsning eller motstrategi i møtet med en fiendtligsinnet lokalbefolkning

eller myndigheter som truet med å ta fra dem barna.

Den mobile livsformen forutsatte yrker som ikke var stasjonære, eller like

gjerne omvendt sagt, yrkene forutsatte at en ikke var bundet til ett sted der

markedet raskt ville ha blitt mettet. Myndigheter og godtfolk mente at

betleri og noe tjuveri var hovednæring, og at den øvrige virksomheten var

et skalkeskjul. Slikt forekom åpenbart, men de faktiske tilfellene ble

generalisert til stereotyper som omfattet hele gruppa. Flere kilder viser at

Side 26

de reisende livnærte seg ved å fylle funksjoner i det omgivende samfunnet,

spesielt i bondesamfunnet. Dels produserte en serie håndverks- og

husflidsvarer som ble solgt på gårdene eller til forretninger. Dels utførte de

tjenester – kastrering av hester, kurering av hester, reparasjoner av klokker,

fortinning av kjeler. Kvinnene hadde ord på seg for å være kyndige i

legeråder. Et gjennomgående trekk var ønsket om å bevare sjølstendigheten,

å ikke være avhengige av andre. Lønnsarbeid og spesielt fast

lønnsarbeid, hadde derfor en lav status i miljøet. Utenfra ble dette ofte sett

som latskap og allmenn motvilje mot å arbeide, og var en provoserende

unndragelse fra et grunnprinsipp i det borgerlige samfunnet, at en solgte

arbeidskrafta si.

Både med hensyn økonomisk tilpasning, bomåte og familieforhold skjedde

endringer innover på 1900-tallet. Økonomisk ble de reisende rammet av

industrialisering og kapitalisering. De ble konkurrert ut av billige

fabrikkvarer og mer systematiserte salgsapparater fra storsamfunnet. De

søkte å innovere innafor tradisjonelle yrker – i stedet for å lage blikkøser

og kjeler gikk de over til takrenner og liknende, i stedet for å selge egne

produkter kjøpte de ferdigvarer fra grossister og solgte dem. Over tid, og

ikke minst i de dårlige åra i mellomkrigstida, ble disse nisjene overfylte.

Flere tusen fra det norske samfunnet, plassbarn, barnehjemsbarn, tidligere

anleggsarbeidere, la i disse åra ut på landeveiene og prøvde å slå seg

gjennom med småsalg. At det fra midten av 1800-tallet og innover 1900-

tallet faktisk skjedde en overgang fra en mobil, men småborgerlig økonomi

og livsform bygd opp omkring tjenester og småsalg til en mobil og

filleproletær livsform mer avhengig av tigging og forsorg, er ikke urimelig.

At endringer i livsformen førte flere til en mindre sjølkontrollert livsstil,

med større alkoholbruk, kan også ha vært tilfelle. Kanskje nærmet

omstreiferne, taterne, seg også mer løsgjengerne, ved at familiesystemene

ble satt under press, ved at flere reiste enslige eller i et par, ikke i familier

eller følger.

Flere av dem som reiste, kjøpte eller leide etter hvert hus for vinteren, noen

ganger dannet de egne grender, og vandret om sommeren, slik at en rettere

kan snakke om en halvnomadisk livsform. Myndighetenes bestrebelser på

å presse eller hjelpe folk vekk fra ”fantestien” fikk også flere til å slå seg

Side 27

ned. At barna ble sendt på barnehjem og til fosterforeldre, at foreldrene for

godt ble skilt fra barna, at myndighetene satset på å spre tidligere beboere

på Svanviken fra hverandre, var et angrep ikke bare på en livsform, men

virket til å omdanne de reisende i retning ”fra genus til kasus”. Ut fra

offentlig statistikk forsvant store deler av dette folket. Svaret lå ikke i

fysisk utrydding, men i tvangsassimileringen, spesielt av barna. I 1896

skulle 1555 barn ha vært med på vandringene, i 1927 het det at over

halvparten av barna, i gjennomsnitt 27 av de 40-50 som ble født hvert år,

ble anbrakt på hjemmene. Og dem hadde det ”gaat bare bra med senere i

livet”. Kriteriet var at de ”har ikke følt nogen lyst til at gjenopta sin

forældres landeveisliv”.

Av alle etniske grupper i Norge var taterne den som var minst formelt

organisert. Ja, faktisk ble de alle bare brakt sammen via myndighetenes

klassifisering og registrering av dem. Hva gjorde da at de reisende faktisk

overlevde som en egen gruppe? Noen indre trekk kan ha forklart dette:

Familiene var ofte storfamilier med god mulighet for tradisjonsoverføring,

også fra besteforeldre til barn. Familiene inngikk i større slekter, og

avstamning spilte en rolle for lederskap. Disse slektene synes å ha hatt

visse territorier å bevege seg i; i grensetrekkingen mellom dem lå

nødvendigvis en kontakt og forhandling. Og endelig innebar skillet mellom

storvandringer og småvandringer, som på 1900-tallet var mest knyttet til

ulike slekter, at den enkelte hadde en struktur, mentalt og sosialt å definere

seg inn i. En visste hvor en hørte hjemme.

Den nye etnopolitiske mobiliseringen som har foregått i siste generasjon

med flere organisasjonsdanninger, som i utgangspunktet skjedde mot

mange odds, demonstrerer livskrafta og drivkrafta til å opprettholde seg

sjøl som egen gruppe.

Sigøynere - ekskludert

Sigøynerne i Norge var ytterst få. I nyere tid kom de første trolig en gang

mellom 1860 og 1888. Sannsynligvis tilhørte de en gruppe kalt Koelderari,

som hadde flyktet fra Ungarn og Romania på 1860-tallet. Forholdsvis

mange ble født i Norge fra 1890-åra og framover. En del ervervet de facto

Side 28

norsk statsborgerskap og seinere pass, men Justisdepartementet mente det

skjedde på uriktig grunnlag, og nektet fra 1924 rett og slett å godkjenne

passenes gyldighet. Sigøynerne opprettholdt den mobile livsformen sin.

Den kjernegruppa som hadde tilknytning til Norge kom inn i landet via

Sverige i 1922, dro til Frankrike i 1926, kom tilbake i 1929, så igjen til

Frankrike i 1930, før de i 1934 igjen prøvde å komme til Norge fra

Tyskland via Danmark, men ble i stedet sendt til Tyskland. Mellom tatere

og sigøynere var det ingen tett kontakt, men enkelte sigøynere reiste

sammen med norske tatere under første verdenskrig, som det spanskrumenske

ekteparet Modest. De norske signøyerfamiliene i dag, som

Karoly, stammer fra denne forholdsvis nye innvandringen.

Etniske plasseringer

I hvilken grad opprettholdt de ulike innvandringsnasjonalitetene seg som

egen gruppe? Ideelt skulle mange trekk ha vært undersøkt presist for å

besvare spørsmålet – fra arten av arbeid til de mest intime som ekteskap.

Her må skillene anslås grovere og mer prøvende. De fleste innvandrere

synes å beholdt fornemmelsen av å være noe annerledes enn nordmenn

flest, om enn i ulik grad. Om en tenker seg en skala fra å være på utkanten

av flertallssamfunnet, marginalisering, til å være gått helt opp i samfunnet,

assimilasjon, synes romani-folket og skogfinnene å ha vært ved hver sin

pol, sjøl om det altså må ha funnes en skogfinsk identitet. En kan snakke

om grader av etnisk gruppedanning, fra å være medlem av en løs kategori

som ikke var svært viktig for dem som inngikk til å tilhøre en tett

organisert gruppe. Alle nasjonalitetene i Norge så seg som etniske

kategorier

 

. Med det siktes det til det forholdet at individer definerte seg

sjøl inn og andre ut av et fellesskap, og at denne tilhørigheten også innebar

ideer om riktig atferd, opphav m.v. Det etniske

nettverket innebar en

høyere grad av innlemming av medlemmene, at en tilhørte samme etniske

kategori dannet også basis for en regelmessig samhandling og for å fordele

ressurser langs kontaktlinjene i nettverket. Også i denne forstand spilte

etnisitet inn for iallfall en del medlemmer av kategoriene, noe foreningene

for hjelp og sjølhjelp viste. Å ha tilgang på sosialt samvær og på kveik av

hjemlandets hverdagskultur var også en ressurs. Men det må legges til at

nettverkene rakk ulikt ut – blant svenskene og russerne hadde mange ikke

Side 29

kontakt med etniske miljøet. Med den etniske

organisasjonen var i en

situasjon der medlemmer deltok ut fra en oppfatning om at det fantes felles

interesser og slo seg sammen for å fremme dem. Av de innvandringskategoriene

som var i Norge, dannet svært få før andre verdenskrig

organisasjoner som hadde til hensikt å fremme interessene deres overfor

flertallssamfunnet, enn si etnopolitiske kamporganisasjoner. Men om også

innadvendt organisering omkring trivsel og bibehold av identitet, regnes

som etnisk organisering, ble dette utviklet i nesten de etniske kategoriene.

Unntaket var romani-folket med sin mobile livsform og kvenene der

mange inngikk i en sjølforsyningspreget livsform, litt på sida av

økonomien for øvrig. Ingen av disse gruppene utviklet formelle

organisasjoner. Kvenene fylte derimot et annet, viktig kriterium som

vanligvis regnes til det etniske

samfunnet, som er den mest vidtgående

inkluderingen av individer i en etnisk gruppe, nemlig at gruppa var

geografisk konsentrert og helt eller delvis rådde over et territorium, som

”kvenbyene” i Finnmark. I tillegg kan jødene i Kristiania sies å være på

grensa av å utgjøre et slikt samfunn, med en viss konsentrasjon av

institusjoner og boliger i kvartalene mellom Youngstorget og Jakobs kirke

og på Grünerløkka.

Forklaringen på disse forskjellene kan søkes både i opphavslandet, i

situasjonen i Norge og i den norske befolkningens og de norske

myndighetenes måte å forholde seg. Med hensyn til

opphavslandet kunne

sosial klasse spille en rolle. Karrierevandrere med høy status så i tidligere

tid liten grunn til å bli ”norske”, det vil si å bli som allmuen. En kunne da

vente at en høystatusgruppe, og de jødiske omførselshandlerne, som

motsatt var en sosial marginal gruppe, skulle plassere seg forskjellig. En

skulle også tro at den kulturelle bagasjen – språk og religion – spilte med.

Hvis det en brakte med seg var etterspurt, var det grunn til å holde på den.

Men jødisk tro og finsk språk var en kulturell ressurs som var lite

omsettelig i Norge – og likevel ble tro og også språk forholdsvis godt

bevart. Den opprinnelige statusen de hadde fra hjemlandet kunne bli rokket

av grunnene til å dra – en flyktningnasjonalitet kunne ikke velge å dra til

tidspunket var gunstig. Derfor ble de jamt over mer utsatt for deklassering

enn arbeidsvandrere. Flyktninger kunne være lite motivert for å bli, helst

ville de tilbake, helst ville de i alle fall ikke å bli i et utkantland som Norge.

Side 30

Først sakte godtok de situasjonen. Endelig bør forholdet til opphavsstaten

nevnes. For jøder var forholdet til Tsar-Russland spent. Jødene synes å ha

kuttet tvert med Russland og i stedet ha orientert seg mot medlemskap i

den nye staten, i Norge. Men denne verdslige tilhørigheten gjaldt på et

annet plan enn den religiøse. Enkelte drømte om at nasjon og religion

kunne møtes, de håpet på en ny jødisk nasjonalstat i Palestina, et sionistisk

Israel. Kvenene synes, trass ikke den norske mistanken om det motsatte, å

ha vært lite interessert i noen tilbakeføring av kvenske områder til den

finske staten.

Forholdet til staten spilte en praktisk rolle også for

situasjonen i Norge,

men kanskje ikke så skarpt når det gjaldt de fem seinere nasjomale

minoritetene. Vitaliteten i disse innvandreroffentlighetene avhang sjølsagt

av slikt som balansert kjønnssammensetning – kvinnene var ofte

tradisjonsbærere, videre av hvor mange de var, hvor geografisk tett de

bodde, hva slags ressurser som fantes i miljøet og av graden av indre

klassemessige og politiske spenninger. Men dette forklarer saka bare

delvis, det jødiske miljøet var ikke spesielt stort eller spesielt rikt, men

likevel av de mest differensierte og levedyktige. Forklaringen lå derfor

også i hvilke

behov miljøene tilfredsstilte for individene. Alle de etniske

miljøene kunne mer eller mindre gi hjelp til nykommere, som informasjon

om arbeid eller bistand ved den første hverdagslige tilpasningen, de fleste

gav også hjelp og en viss oppdragelse og opplæring av ungdom inn i

hjemlandets kultur. Men i tillegg kom to behov som det jødiske miljøet

kanskje hadde i større grad enn andre. De trengte en utadvendt

representasjon av deres felles interesser, for å skaffe kirkegårder, for å

prøve å få gehør for rituell slakting, for å bekjempe antisemittisme. Og et

sterkt miljø var nødvendig for å kunne praktisere sin egen kultur i et

samfunn som var annerledes og ikke bare vennlig, slik bidrog det etniske

samfunnet til å sikre identitet og stabilisere personligheten i en situasjon

med store forandringer.

Behovet for å holde på sitt eget kunne igjen styres av

forholdet mellom

nykommerne og Norge

 

. Åpenheten i det norske samfunnet, med hensyn til

både politisk innlemming, økonomisk plassering og sosial aksept, skiftet

fra gruppe til gruppe og over tid. Utenrikspolitikken kunne få en skepsis til

Side 31

å blusse opp. Dårlige tider aktiviserte ideen om å skjerme norske

arbeidsplasser. Forholdet varierte fra miljø til miljø i Norge. Forskjeller

fantes mellom deler av befolkningen og staten, for mange i Finnmark var

det ikke ”den finske fare”, med den finske ektefellen de tenkte på. Endelig

varierte forholdet etter hvilken innvandrerkategori det gjaldt. Generelt ble

kvener, jøder og østeuropeere rammet sterkest av nasjonale fordommer i

den norske staten, hva enten det gjaldt nasjonal språkopplæring,

næringslovgivning som handelsloven av 1907 eller jordsalgsloven for

Finnmark i 1902, men om en legger følgende kriterium til grunn – hvor

langt inn i privatlivet staten var villig til å gripe – synes sosial klasse å ha

slått sterkere ut enn nasjon eller religion. Bare taterne, som myndighetene

altså omtolket til å være sosiale kasus, opplevde at staten tok barna fra dem.

TILBAKE TIL FORSIDEN